Bare LJUG!

Det har vært dørgende stille her i ett år. Jeg har på en måte gått litt i dvale. Har dormet, tenkt, skammet meg en smule og selvfølgelig strikka. Litt.

Jeg skulle gjerne fortalt om alt det spennende jeg har gjort i "friåret" mitt, at jeg har lært meg spansk og reist Sør-Amerika rundt, lært meg argentinsk tango (ja særlig, de som kjenner meg vet at det hadde tatt meg mye lengre enn ett år å lære noe mer avansert enn fugledansen...). Eller at jeg har vært hjelpearbeider i et fattig land i Afrika og reddet livet til en haug med magre små takknemlige barn. Eller at jeg har oppsøkt Nordpolen, Sydpolen, verdens høyeste fjell, dypeste dyp, frodigste skog. Det er jo bare ljug. I likhet med at jeg er 35 år (er det sååå lenge siden jeg oppdaterte profilinfoen min på bloggen?). Like usant som bildet jeg skaper av meg selv og familien på denne bloggen. Jeg, som hele tiden har ristet litt overbærende på hodet over rosabloggernes store fokus på verdensproblemer som lip-gloss og outfits, jeg blogger like overfladisk og grunt selv.

Jeg er en feig blogger.

For over et år siden oppdaget jeg en blogg som rørte meg dypt. Melivetpåslep er skrevet av en knivskarp med-ME'er, som tør å skrive svart på hvitt om følelser og realiteter rundt det å være på sia av livet, en ikke tilstedeværende mor, en latsabb på sofaen. Hun beskriver hvordan jeg har det, med presise vendinger jeg ikke engang har klart å tenke helt for meg selv. Hun skriver alt dette høyt og tydelig, for alle og enhver som vil lese, en fantastisk representant i en debatt som går altfor mye over hodene på oss det gjelder. Uten å hverken sutre eller påkalle medynk i bloggen sin. En blogg som i stor grad handler om også mitt liv, det livet jeg bevisst ikke viser dere, det livet jeg skjuler for omverdenen. For istedenfor å fortelle om alle de dårlige dagene (de vanlige), passer jeg på å ta bilder av nystrikkede plagg så fort det er et glimt av blå himmel på mitt ellers mørke rom, jeg knipser vilt på årets eneste (2-dagers-)tur til fjells, fargerike bilder av glade unger og frisk natur og tilsynelatende normalt travelt småbarnsfamilieliv.

Men det er ikke sant. Joda, det er jeg som er bak kameraet og observerer objektene som jeg seinere viser dere, og det er meg som smiler (eller geiper) på de elendige selvportrettene av utallige luer. Det er bare at disse bildene representerer unntakene i den tåka jeg lever i. Hvor ungenes og venners liv suser forbi mens jeg sitter igjen på perrongen med utdatert månedskort og ikke kommer med.

Da jeg begynte å blogge, tok jeg et bevisst valg om at bloggen skulle være sykdoms- og sutrefri. Hvem vil vel lese om andres elendighet? Personlig skydde jeg "sykdomsblogger" som pesten! Men da jeg ble "kjent" med Anne-Helene gjennom hennes blogg, ble jeg bare flau. Flau over min egen overfladiske blogging, flau over å ikke gi en usynlig sykdom et ansikt. Nå har jeg vært flau i et år, og har kommet til dette: Jeg er ingen sykdomsblogger. Bloggen er for meg et fristed, hvor jeg deltar på lik linje med alle andre, de dagene jeg kan. Jeg skal ikke skamme meg over å skrive lett underholdning, trenger vi ikke spennet mellom "Naiv. Super" og Raskolnikov? Dette mediet og tilbakemeldingene rundt det gir meg MYE, og jeg har virkelig savna det! Jeg er tilbake. Om enn litt sporadisk. Så overlater jeg til Anne-Helene å ta seg av Forbrytelse og straff. Og til dere å lese henne. OK?

Så har dere sannheten. Og forklaringen. Så sier vi ikke mer om det.

Godt nytt år, da dere! Jeg har ingen strikkestatistikk eller annen info å imponere med. Jeg har slutta å veie, nesten slutta å ta bilde av, helt mista kontrollen på det jeg har strikka. Jeg setter en rask strek over 2013 og begynner på ny dyst. Med farjestifter tel.

Nå skal jeg ta av hørselvernene, helle eplejuice i det høyeste stetteglasset mitt og feire dette årets avslutning med å se klisjeen Love Actually. Og kanskje gråte litt, over Harrys svik og Joannas sang til Sam. I alle fall ikke over at dette er enda en av de dagene i året jeg aldri er sammen med den fine familien min. Fordi jeg ikke klarer.

Nok sannhet for i år!

Og bildet? Bare en påminnelse til oss selv om at de pedagogiske målene for 2014 her i huset bør fokusere på evnen til å skille virkelighet, fiksjon og religion.