Hentesett og laurbærhviling

Det er labert med blogginnlegg fra denne kanten for tia... Alt jeg lager går ned i den superhemlige "snart julegave"-esken. Så jeg får hvile litt på laurbærene så lenge: Jeg leste på en blogg for en liten stund siden om hentesett og minner i den forbindelse. Og en oppfordring til oss andre om å dele minnene om den lilles første kjøreturen. Denne oppfordringa sendte meg rett ned memory lane, og jeg måtte inn i skapet og hente fram de trygt bortpakkede minismå strikkeplaggene som var det første vi ikledde våre små:

Min første var en gutt, og det var jeg helt sikker på selv om vi ikke visste det sånn offisielt, hadde ikke sett det på UL eller blitt fortalt det av den høyt aktede legestanden. Jeg bare visste. Og strikket blått blått blått. 2 uker før termin fikk jeg plutselig dårlig samvittighet for at den bitte lille gutten min skulle komme ut som jente, og så måtte gå blåkledd sitt første leveår! Så jeg krampestrikket noen flere plagg. Men rosa? Ånei, SÅ dårlig samvittighet (eller sviktende tro) hadde jeg ikke. Grønt fikk duge! Nå, to sønner senere, er jeg glad jeg trodde på intuisjonen min, og har fått brukt plaggene masse!!

Den mer sjarmerende enn vakre frosken med navn Froske har vært en trofast følgesvenn fra dag en, og har opplevd både opperasjoner, flyreiser, overnattinger og alt annet spennende og litt skremmende på nært hold. Og har overlevd mange runder i vaskemaskinen... (o:

Det lyseblå settet strikket den kommende mormor, i deilig deilig babyull fra Rauma. Settet hadde engang en nydelig jakke også, men den klarte jeg på mystisk vis å krympe til det ugjennkjennelige. Heldigvis etter at to små gutter var ferdig med å bruke den. Lua har verdens beste passform for et lite skjørt hode.

1. mann skrek sammenhengende det døgnet jeg var på barsel, og ble endelig heeelt stille da bilen kjørte sakte ut fra Haukeland. Pappan (og sjåføren) kjørte så forsiktig jeg aldri har sett før, om det var for å nyte den plutselige stillheten fra jr. eller om det var for å "sikre lasta" er uviss, men jeg tipper på det siste, om han vil innrømme det eller ei... (o:

Minste mannen var en helt annen type. Han sov, sov, sov... Og var verdens mest tilfredse og rolige barn. Den stolte storebror besøkte oss på sykehuset sammen med mormor og morfar, og overleverte den blå kaninen, som fortsatt følger oss trofast.

Hentesettet strikket jeg de siste ukene før han kom, i babyull fra Dale og Lanett, etter en PT oppskrift, endret til raglanfell.

Så hva er DITT minne om den første kjøreturen til minstemann, og hva hadde h*n på seg?